Metropolitan - Love Is Blind (2004)

Norge kan etterhvert se tilbake på en fin rekke kvinnelige jazzvokalister. Blant de største finnes navnene Karin Krogh, Radka Toneff og Sidsel Endresen, som alle har oppnådd anerkjennelse i inn- og utland.
Hvorvidt en ny generasjon er i ferd med å overta skal være uvisst, men faktum er at navn som Solveig Slettahjell, Silje Nergaard, Live Maria Roggen (Come Shine) og Susanna Wallumrød (Susanna And The Magical Orchestra) har gjort seg bemerket i løpet av de seneste årene.
Så er også tilfelle med Beate Slettevoll Lech, som er kjent fra samarbeidet sitt med Folk og Røvere, samt prosjektet Beady Belle.

Som jazzmusikere flest, har Lech flere prosjekter på si. I 1997 dannet hun Metropolitan sammen med saksofonist og fløytist Morten Halle, og den gitarspillende jazzlegenden Jon Eberson (Radka Toneff Kvintett, Jon Eberson Group, Byddy-prisen 2001). To år senere kom debutplaten «Metropolitan», som hovedsakelig baserte seg på tolkninger av amerikanske standardlåter.
Problemet med innspilling av standardlåter (eller coverlåter generelt) er som regel todelt: På den ene siden er det relativt begrenset hva man kan få ut av låtene arrangementsmessig (hvis man da ikke er over gjennomsnittet dristig), samtidig som nyhetsinteressen heller ikke kan påstås å være all verden...

Nå foreligger oppfølgeren, og bandet har visstnok integrert flere popelementer i musikken enn hva tilfellet har vært tidligere.
Dette kommer hovedsakelig til uttrykk ved at musikken både har et umiddelbart og iørefallende preg over seg. Kanskje kan dette tilskrives at bandet har skrevet alle låtene selv, i stedet for å tolke andre?
Uansett virker det som om popen har gjort Metropolitan godt, og musikken er blitt gjort tilgjengelig og spiselig for de aller fleste. Dette hører vi både på den latinoinspirerte «Overcast», laidbacke «Smile», den småfunky «Cocky Row» eller albumets sterkeste kutt: Den deilige «Melody Missing».
Det samme gjelder forsåvidt for hele plata, som egentlig burde få betegnelsen «smooth». Man kunne like gjerne sagt
glatt, for «Love Is Blind» er så lite nyskapende og så standard i alle sine veier og valg at det tidvis grenser til det ekstreme.
Jon Eberson-eleven Beate Slettevoll Lech synger søtt og litt smårufsete, men langt fra så originalt og bra som vi vet hun kan. Jon Eberson er...vel, Jon Eberson, og han gjør sin greie med stoisk ro og rutine. Man skal på ingen måte diskreditere mannen, men det er vel en stund siden han gjorde banebrytende saker.

Pregløs musikk eller ei. «Love Is Blind» er en fin plate som passer helt ypperlig som bakgrunnsmusikk!
Uansett om man ønsker å lese, snakke eller rydde huset hjelper Metropolitan deg med hva det skulle være, uten å egentlig ha gjort noe spesielt inntrykk.
Sånn sett er dette et eksempel på musikk alle burde eie! Musikk som er fint nok til at man vil høre flere ganger på det, men så lite utfordrende at man også slipper å ta så mye stilling til hva som kommer ut av høyttaleren.